Kvelden er enda ung. I hvert fall på by:Larmsk. Oslo sentrum kryr av musikkglade/musikkgale, alt ettersom. Det er konserter overalt og til enhver tid. Hittil:
En søt, ung, uskyldig og yndig gjeng. Gruppa var Urørt-finalister i fjor og har klatret seg opp, ergo de spilte ikke på urørtscenen på by:Larm, men på selveste Sentrum scene. Dette synes Team me var en stor greie. Forventningene var høye før konserten og samtlige (både artister og musikkelskere) hadde sett frem til akkurat denne konserten. Det var synd den bare varte en halvtime for Team me nådde aldri et høydepunkt. De seilet trygt på det gode ryktet og leverte greit. Ja, helt greit.
4
Daniel avsluttet med å takke for seg og en setning som "jag hoppas at vi kan komma tilbaks og bjuda på fest, uten å være en partysvenske!" (usjekta min svensk). Vi så Daniel Adams-Ray i går, men ble skuffet over publikum og en litt for kort konsert. Andre forsøk var betydelig mye bedre. Musikken gjør deg dansende og glad. Den herlige stemningen på scenen smitter umiddelbart over på publikum. Denne musikken minner om deilige sommerdager, så Daniel og den fashionable gjengen tok oss rett til juli! TACK!
5 igjen!
Söta bror (eller kjekke bror) byr på mange bra artister. Adam Tensta m/ groopie rocket scenen på Tilt, spesielt med den nye låta
I´m a punk. Dette var hardt. Sykt hardt. Adams progressive/alternative hip hop er annerledes og nyskapende. Litt klubbaktig til tider. Rap over harde elektronikabeats og til og med litt Familjenripp. Folk sto som sild i tønne på Tilt og det var absloutt med på å gjøre konserten ekstra fet.
Veldig sært. Kan virke rotete og slitsomt. Det trente øret digget det! Men for mannen i gata 4!
Sosial suicide
Okey. Vi har en time pause i programmet, drukket opp kaffen på peoples og blogget litt.
Vi blar i programemet etter en konsert å fylle tiden med.
Kjersti: "Hva med Soisal Suicide? Hva er det igjen?"
Adi : "Jeg tror det er hardcore. Sånn hard, hardcore liksom"
Kjersti: "De er kåret til det kuleste hardcorebandet da!"
Okey nr 2. Vi pakker ned mac og kamera og spiringer bort. Gjennom svartkledde folk med langt hår på Rockefeller smutter vi oss gjennom lokalet og ned trappen til John dee. Sosial Suicide har begynt å spille og det bråker. Noe sinnsykt. Forand scenen hopper folk på hverandre. Vokalist Sondre Haug skriker, løper rundt blandt folk, kaster mikrofonen, sitter på høytalerne, slår seg selv i hode og henger i taket. Dette var hardt. Sykt hardt. WOW
Jim Stärk
Et fantastisk og herlig lite avbrekk fra en ellers stressende larmkveld. Publikum sitter, men det har ingenting å si for stemningen. Folk jubler og klapper til de mange yndlingslåtene som kommer på rekke og rad. Denne musikken gir ekstemt sommerfølelse. Lukker man øyenen sitter man plutselig på en gressplen, i en park på en sommerfestival. Det er litt 40+ stemning, men i denne sammenhengen digger jeg å vært 40! Rødvin og noen gammelkjekke musikere på scenen. Nam
Familjen og Young Dreams (på sparket)
Vi er på vei til å se finske Hjàlmar på Gamla og passerer Nokiateltet på Youngstorget.
Adi: "Sykt liv i teltet da, hva skjer der a?"
Kjersti "Vi tar en titt innom!"
En kjent melodi høres...
Adi "Det er jo Familjeeeeeeeeen!"
Noen endringen i planene har skjedd. Familjen stod ikke på papirprogramet, men derimot på nettet. Det er speilglatt, men vi sprinter inn. Foran er det stappa fullt med dansende folk. Alle raver! Dette var noe annet en Familjenkonsterten i Bodø med 10 pack publikum. Det synes på Johan Karlsson også, han løper, hopper og sjonglerer med mikrofonstativet på scenen. Sykt bra stemning!
Rett etter dukker Young Dreams opp på scenen. Aftenposten Kultur kaller bander Beach Boys med støvler. Bergensguttene var heldige med spilletid. På denne tiden kræsjet det ikke med noen andre konserten og hovedscenen Nokiateltet var så fullt som aldri før. Det var nok ikke bare fans som var der. Noe laber stemning og lite applaus til å være så mange. Men: Øl, masse folk og fin musikk = bra stemning. Uansett!
